Saken gjaldt arbeidstakere som i mange år hadde hatt oppdrag med å gi heldøgns helse- og omsorgstjenester til beboere med psykiske lidelser- eller rusproblemer. Avlønningen hadde vært i samsvar med inngått oppdragsavtale. Etter at arbeidstakerne ble reklassifisert som arbeidstakere i samsvar med arbeidsmiljølovens bestemmelser, fremmet de krav om etterbetaling av lønn- og overtidsgodtgjørelse i tillegg til feriepenger.

Høyesterett tok i saken stilling til to hovedspørsmål. Det ene var hvilke prinsipper som gjelder for beregningen av etteroppgjør ved feilklassifisering av arbeidstakere, blant annet hvorvidt det skulle gjøres fratrekk for allerede utbetalt godtgjørelse som oppdragstaker. Det andre spørsmålet gjaldt om krav på feriepenger kan være gjenstand for foreldelse.

Høyesterett opprettholdt lagmannsrettens avgjørelse, og ga arbeidstakerne medhold i deres krav på etteroppgjør for overtid, ubetalte timer og feriepenger. Det ble konkludert med at en riktig klassifisering som arbeidstaker, som utgangspunkt kan gi grunnlag for lønnstilleggskrav basert på arbeidsmiljøloven. Dersom det som allerede er betalt, helt eller delvis kompenserer for de kravene som er fremsatt, må det gjøres fradrag for å unngå overkompensasjon. Slike fradrag vil måtte bero på en konkret vurdering i den enkelte sak- og det er arbeidsgiver som har bevisbyrden. I den aktuelle saken ble det ikke funnet å foreligge slik overkompensasjon, og arbeidsgiver fikk dermed ikke medhold i at det skulle gjøres fradrag for allerede mottatt godtgjørelse.

Arbeidstakerne ble også tilkjent feriepenger for ferie som ikke var avviklet under arbeidsforholdet. Det ble fra Høyesterett lagt til grunn at EØS-retten er til hinder for at et krav på feriepenger skal kunne være gjenstand for foreldelse i en situasjon der manglende uttak av ferie, og dermed også feriepenger, skyldes arbeidsgiver.