torsdag 6. april 2017
– Om det fortsatt er mye å kjempe for? Det skal jeg love deg. Jeg synes nok at det er noe tafatt over fagforeningene i dag. En streik, eller to hadde gjort seg, for å sette skapet på plass, særlig når det gjelder forsøk på å svekke opparbeidede rettigheter i arbeidslivet, sier Per Larsen (94).
Han har en imponerende CV med blant annet 71 års medlemskap i Industri Energi, 30 år i styret i Platonarbeidernes forening, 19 år i styret i Notodden samorganisasjon, og 17 år i landsstyret til tidligere Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF, som slo seg sammen med Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund i 2006 og ble til Industri Energi).
Per Larsen er enkemann, har en datter, to barnebarn og tre oldebarn. I 1944 måtte han rømme til skogs fordi nazistene ville ha personer i hans aldersgruppe til å gjøre en jobb for dem. Larsen sa nei og slutta seg til «Gutta på skauen», gjorde en innsats for motstandsbevegelsen og holdt seg skjult til freden kom.
Han er en del av pensjonistgjengen på Notodden. Hver dag klokken 10 presis møtes de på Tuven kafe for å diskutere små og store hendelser i samfunnet.
– Der løser vi små og store verdensproblemer. Vi mener jo vi har gode løsninger, sier Larsen.
Han har også en god dose galgenhumor etter en kreftdiagnose i halsregionen.
– Det fører til tider til at stemmebåndene ikke virker som de skal. Da ler gutta og sier: «Det er bra, for da holder du kjeft slik at vi andre også kan komme til orde», humrer Per.
Fortsatt aktiv: Kjemper for å beholde bygdeheimen
Per er også formann i pensjonistforeningen, som treffes en gang i måneden.
– Har dere noen kampsaker på blokka?
– Ja, vi er bekymret for at Gransherad bygdeheim med omsorgsboliger tre mil fra Notodden blir nedlagt. Man har nå bygd et stort eldresenter i Hedal, og det er planer om alle skal flytte dit. Gransherad ligger flott til i naturen, og vi skal kjempe for å beholde bygdeheimen. Det ser ut til at vi får med Arbeiderpartiet på laget, og da skal sjansene være gode for å beholde bygdeheimen der den er i dag, sier han.
Per er skuffet over at fagforeningene ikke har stått mer på barrikadene når sentraliseringen har pågått for fullt de siste årene.
– Landbrukssamvirket fikk legge ned meieriet, og lokalsykehusene er under press. Men, kommer det forslag om å legge ned sykehuset på Notodden, tror jeg hele samfunnet vil mobilisere. Det har vi sett andre steder i Norge, sier han.
Blir forbannet av bompenger
Bompenger får Per til å se rødt. Han viser fram en lederartikkel fra avisen Telen som sier at det vil koste over 5.000 kroner for en pendler til Kongsberg når bommene blir satt opp.
– Det er jo ingen mening i disse bommene. Vi betaler da vegavgift og skatt. Det er vanlige folks lommebok det går ut over, sier han.
Selv er han en ivrig sjåfør, og hans Volkswagen Golf i gullfarge har nå fått kjørt seg i 280.000 kilometer. En fagforeningskollega har tidligere sagt om Per når det gjelder fisking: «Der er han helsprø».
– Så fort jeg har anledning tar jeg med meg fiskestanga til Tinnsjøen for å fiske ørret og røye. En må være tålmodig, men jeg har lært meg et og annet triks for å få fisken på kroken, sier han engasjert.
For sju år siden ble han skikkelig forbannet da båten hans ble stjålet, og satte inn følgende annonse i lokalavisa:
Farlige arbeidsforhold fikk Per til å engasjere seg
I 48 år arbeidet han på plastbedriften Isola på Notodden (som frem til 1982 het Platon). Han ble intervjuet av avisa Telen da han var 77 år og beskrev hvordan det var i begynnelsen på Platon.
– Jeg var 19 år gammel i 1941 da jeg begynte på Kunstsilkefabrikken. Arbeidsmiljøet var under enhver kritikk. Ingen av de ansatte var klare over hvor helsefarlig arbeidsplassen var med en rekke kjemiske gasser og væsker knyttet til prosessen med å produsere kunstsilke. Daglig var vi rundt mange farlige stoffer uten avtrekk og verneutstyr. Støyen på produksjonslinjene var ofte over 90 desibel, noe som gjorde at mange etter hvert fikk problemer med hørselen. De elendige arbeidsforholdene var en viktig årsak til at jeg skjønte hvor viktig fagforeningsarbeid da jeg kom med i styret i 1952.
I jubileumsboka til Platonarbeidernes Forening blir beskrives han som hard og krass.
– Vel, jeg kalte jo en spade for en spade, og kunne jo bli kalt både LO-pamp og papirtiger, men noen løpegutt for Arbeiderpartiet var jeg ikke. Jeg kjempet sammen med de andre i styret for bedre lønn og arbeidsmiljø. Vi hadde alltid knallharde diskusjoner med direktørene. Det var streiker og gå-sake-aksjoner. Noen ganger vant vi, andre ganger tapte vi.
Stod på krava
– Hva minnes du best fra denne tiden?
– Det må være da det smalt skikkelig i 1961, og det ble streik. Vi forlangte en skikkelig lønnsøkning og flere ansatte i bedriften. Ledelsen vendte det døve øret til, og uravstemningen ga 101 mot 61, slik at streiken var et faktum. Etter 14 dager gikk partene til Riksmeglingsmannen, men det førte ikke frem. Vi fikk etter hvert et forslag som førte til 10-11 prosent lønnsøkning i snitt, men kravet om økt bemanning ble blankt avvist. Medlemmene stemte da ja til det nye forslaget, og streiken ble avblåst, sier han.
Da Isola tok over bedriften i 1982 ble det langt bedre arbeidsmiljø og lønn.
– Både bygg og anlegg er av en helt annen kvalitet enn da de forrige eierne satt på pengesekken. Lønnsmessig har arbeiderne etter som jeg forstår det bra i dag. Slik var det ikke tidligere. Da var Platon en lavtlønnsbedrift.
