Det vil sannsynligvis innebære en mer aktiv bruk av den politiske verktøykassa enn vi har sett de siste årene. Kombinasjonen av klimaalvor og koronaeffekter, både på folks adferd og vilje til finansiell støtte over statsbudsjettet, har gitt langt mer aktive myndigheter i EU og USA. Når Norge skal finne sin videre plass i det globale grønne skiftet, bør fortrinnene som energinasjon med høy kompetanse i arbeidsstokken stå sentralt.

Industrien har redusert sin andel av totale norske utslipp kraftig, fra 39 prosent i 1990 til 23 prosent i 2020. Olje- og gassindustrien, som er Norges største utslippskilde, bidro mest til utslippskuttene i fjor, til tross for at produksjonen økte. Skal Norge nå klimamålene, så ligger en stor del av svaret i fortsatt endringer i disse næringene.

Industrien har redusert sin andel av totale norske utslipp kraftig, fra 39 prosent i 1990 til 23 prosent i 2020.

Fokuset rettes naturlig nok mot næringspolitikken. Fornybar energi fra havvind, hydrogenproduksjon, karbonfangst og -lagring og batteriproduksjon er forhåpentligvis stikkord for store satsingsområder framover. Industriområder og industriparker må klargjøres med tilgang til areal, fornybar energi og infrastruktur. Den aktive næringspolitikken er godt oppsummert i energi- og industripolitisk plattform fra LO, NHO og flere fagforbund og landsforeninger.

Men etableringer og verdiskaping er ikke alt som skal til, dersom det grønne skiftet skal gi best mulig resultat også for norsk økonomi og samfunn. Verdiskaping bør gi skatteinntekter, som igjen kan bidra til offentlige investeringer og velferdstilbud som reduserer forskjeller. Men det er ingen automatikk i at økt verdiskaping gir økte skatteinntekter fra selskapene. Tax Justice Network Norge har vist hvordan 40 prosent av norske vindkraftverk er eid fra skatteparadis, og at høy gjeldsfinansiering er vanlig blant norske vindparker som er eid fra utlandet. Gjennom betaling av renter på høye lån til selskap i land med lavt skattenivå, flyttes overskudd ut av Norge og skatteinntektene blir mindre. Slike teknikker for å minimere selskapets skatt benyttes på tvers av næringer, og ser ut til å ha økt i omfang over tid. I praksis blir skattemanøvreringen et konkurransefortrinn for de selskapene som benytter seg av dem, og de som ikke kan eller vil organisere seg slik får en konkurranseulempe. I tiden fremover må det føres en finanspolitikk som tilrettelegger for investeringer i Norge, men som også sikrer at verdiskaping gir skatteinntekter.

40 prosent av norske vindkraftverk er eid fra skatteparadis

Økt verdiskaping bør ledsages av arbeidsplasser. Men det er heller ingen automatikk i at flere arbeidsplasser øker andelen sysselsatte i Norge. I årene etter finanskrisen i 2008 sto personer fra EU-land i Øst-Europa for nesten 60 prosent av sysselsettingsøkningen. For at jobbveksten skal komme blant de som bor i Norge, må bedriftene velge arbeidskraftstrategier basert på faste ansettelser, ikke midlertidig innleie fra utlandet. Og skal det i det hele tatt være mulig, må rett kompetanse være tilgjengelig på rett sted. Vi er ikke der i dag.

Etablering av ny virksomhet, som for eksempel batteriproduksjon, innebærer behov for ny kompetanse. Og selv om kompetansenivået i Norge generelt er høyt, oppgir flere bedrifter at de må hente inn spesialister fra utlandet for å etablere virksomheten i Norge. For at nye industriarbeidsplasser skal være en viktig del av svaret på å få en høyere andel av oss i jobb, må det jobbes systematisk med kompetanseoverføring og utdanning av fagarbeidere. Samtidig må det stilles krav til selskapene om lærlingeplasser, faste ansettelser og satsing på arbeidstakere som er bosatt i Norge.

For at andelen i jobb skal gå opp, må også folk velge å bo der disse arbeidsplassene kommer. Og de vil i stor grad komme der det er tilgang på tilstrekkelig fornybar kraft, et godt stykke unna de store byene.

Skal den nye regjeringen lykkes med å kutte utslipp, og samtidig skape jobber og redusere forskjeller, så må det understøttes av finans-, kompetanse-, arbeidslivs- og distriktspolitikken. En aktiv næringspolitikk er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å lykkes.