Arbeidsmiljøloven Aml § 10-2 (4) gir arbeidstakere som har fylt 62 år, eller som av andre helsemessige, sosiale eller vektige velferdsgrunner har behov for det, rett til å få redusert sin arbeidstid dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.

Et medlem i Industri Energi søkte om redusert stilling som ble innvilget av arbeidsgiver. Arbeidsgiver reduserte imidlertid kun årsverket med 11 dager. Forbundet mente at det også måtte gis en tilsvarende reduksjon i tiden han skulle være disponibel for arbeidsgiver for at stillingsreduksjonen skulle ha en effekt i medlemmet sin hverdag.

Kjernespørsmålet i saken var om § 10-2 (4) gir arbeidstakere som inngår i disponibelplaner, rett til reduksjon også i antallet disponibeldager.

For å vurdere dette tok Høyesterett utgangspunkt i om disponibeltid er «arbeidstid». Arbeidstid er etter § 10-1 definert som «den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver». Partene var naturligvis enige om at tiden arbeidstaker er ute offshore er arbeidstid. Det var den øvrige tiden i disponibelperioden som var temaet. 

Høyesterett la til grunn at det kan være arbeidstid selv om arbeidstakeren ikke er på arbeidsstedet og utfører arbeid. At arbeidstaker står på «stand-by» for arbeidsgiver, mente Høyesterett ikke i seg selv innebar at det var arbeidstid. For at tiden arbeidstaker står stand-by skal regnes som arbeidstid kreves det at arbeidstaker er «underlagt begrensninger som objektivt sett og i meget betydelig omfang», påvirker mulighetene for å disponere over fritiden. I forlengelsen av det fastslo Høyesterett at responstiden har en sentral betydning av om stand-by er arbeidstid eller ikke.

Høyesterett oppsummerte med å fastslå at hvis responstiden bare er på noen få minutter, er utgangspunktet at hele perioden regnes som arbeidstid. Lengre responstid vil tale mot å anse stand-by som arbeidstid, men at det uansett må foretas en samlet vurdering hvor hyppigheten av utkallingene og andre elementer trekkes inn.

I den konkrete vurderingen av medlemmets sak kom Høyesterett til at begrensningene disponibelordningen førte til i medlemmets fritid, ikke var tilstrekkelige til å anse disponibelperioden som arbeidstid.

Ettersom konklusjonen ble at disponibeltiden ikke var å anse som arbeidstid, fikk medlemmet heller ikke medhold i å få redusert antallet disponibeldager i turnusen.

Industri Energi er skuffet over dommen. Vi skal sette oss grundig inn i avgjørelsen og se om det er noe vi kan gjøre i avtaleverket vårt i fortsettelsen.