Teksten er skrevet av Espen Løken, internasjonal rådgiver i Industri Energi og ansvarlig for Arthur Svenssons Internasjonale Pris for Faglige Rettigheter. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk.

Det var vel begrunnet at den uavhengige fagbevegelsen i Belarus fikk «Arthur Svenssons Internasjonale Pris for Faglige Rettigheter» i 2021. Belarus har i flere år blitt trukket fram av internasjonal fagbevegelse som et av verdens verste land for arbeidere. I vår, i ly av Ukraina-invasjonen, gikk det fra vondt til verre. I april og mai kom en bølge av ransakinger og interneringer av aktivister fra den uavhengige fagbevegelsen, men også tidligere har aktivister blitt fengslet og dømt til lange fengselsstraffer.

I juli forbød belarusisk høyesterett alle de frie og uavhengige fagforeningene: Landsorganisasjonen «Den belarusiske kongressen av demokratiske fagforeninger» (BKDP) og dets medlemsforbund – Free Trade Union of Belarus (SPB), den uavhengige fagforeningen for metallarbeidere (SPM) ), den uavhengige fagforeningen for arbeidere i gruver, kjemisk industri, oljeraffinerier og energi (BNP) og fagforeningen for arbeidere i den radioelektroniske industrien (REP). Kontorer ble ransaket og tømt, minst 40 fagforeningsledere og -ansatte sitter fengslet, mens mange klarte å rømme i eksil.

FNs arbeidslivsorganisasjon ILO har en rekke ganger kritisert Belarus uten at det har hjulpet. 8. november vedtok et overveldende flertall av representantene i alle de tre grupperingene i ILO å bruke den såkalte «artikkel 33» for å tvinge regjeringen i landet til å overholde internasjonale arbeidslivsstandarder. Alle tiltak, inkludert økonomiske sanksjoner, kan etter dette vedtaket iverksettes av FN. Bare representantene for regjeringene i Russland og Kina stemte imot, mens 8 var avholdende av de 53 som avga stemme.

Artikkel 33, som bare har blitt brukt én gang tidligere i historien (mot Myanmar i 2001 for «myndighetenes og militærets utstrakte bruk av tvangsarbeid overfor sivilbefolkningen over hele landet», sier følgende (min oversettelse):

I tilfelle et medlem unnlater å etterkomme anbefalingene, hvis noen, i rapporten fra ILOs undersøkelseskommisjon eller i dommen fra Den internasjonale domstolen (det øverste juridiske organ i FN) innen den fastsatte fristen, kan ILOs øverste styrende organ anbefale ILO-konferansen å innføre tiltak som det finner rimelig og hensiktsmessig for å sikre gjennomføringen.

Dette er et viktig vedtak, men det er høyst tvilsomt om myndighetene i Belarus lar seg skremme. Landet er allerede utsatt for økonomiske sanksjoner. Flere fagforeningsledere er allerede dømt til lange fengselsstraffer, og samtidig som ILO-vedtaket ble gjort, startet myndighetene nye rettssaker mot fagforeningsfolk som risikerer opptil 15 års fengsel for sin fagforeningsaktivitet.

9. november startet rettssaken mot ti politiske fanger samtidig: Sergei Shelest, Vladimir Zhuravka, Andrei Pagerila, Anna Ablab, Alexander Gashnikov, Sergei Dyubah, Igor Mintz, Valentin Terenevich, Sergey Shametsko, Alexander Kapshul. Alle er tidligere ansatte og fagforeningsledere i selskapene Grodno Azot, BMZ, Naftan, Atlant og i jernbanen. Disse aktivistene ble arrestert så tidlig som september ifjor.  Før de ble arrestert, hadde KGB-agenter infiltrert arbeidet deres.

De ti fagorganiserte er anklaget for landsforræderi mot staten, samt en rekke andre artikler i straffeloven. De kan få opptil 15 års fengsel.

Ønsker du å støtte de fengslede fagforeningsaktivistene? Det kan du gjøre gjennom å bli med i tidligere vinner av Arthur Svensson-prisen, LabourStart, sin e-postkampanje.

De frie og uavhengige fagforeningene i Belarus har blitt utsatt for det verste angrepet mot europeisk fagbevegelse på flere årtier. Fortsatt går dette under radaren i de store mediene. Vi kan håpe at ILO er villig til å gå til kraftfulle tiltak, men også norske myndigheter og norsk fagbevegelse har et stort ansvar for å følge opp. Denne gangen tok tyske myndigheter ansvar etter påtrykk fra tysk fagbevegelse for å tilby flyktningene asyl og muligheter til å drive informasjons-, juridisk og humanitært arbeid fra Bremen gjennom den nyopprettede organisasjonen «Salidarnast» som består av fagforeningsaktivister i eksil. Norsk fagbevegelse må følge opp med økonomiske bidrag til dette arbeidet.

For framtida bør norske myndigheter legge bedre til rette for å ta imot menneskerettsaktivister, inkludert fagforeningsaktivister, som må flykte fra forfølgelse og fengslinger, og legge til rette for at de kan drive organisert aktivitet herfra. Dessverre kan det bli behov for dette raskere enn vi ønsker å tro.

Kronikken ble først publisert i Klassekampen 12. november 2022.