Fiskeressursene må skape verdier her hjemme
Styrke fortsetter arbeidet med å belyse den økende råstofflekkasjen som truer norske arbeidsplasser. Denne gangen gikk turen til TripleNine Vedde, en av Norges eldste fiskemel- og fiskeoljefabrikker.
– Dette besøket var et “fact finding mission”. Nå har vi sett med egne øyne hva råstofflekkasjen betyr i praksis, og hvor alvorlig dette er for norsk industri, sier nestleder i Forbundet Styrke, Ommund Stokka.
Målet med besøket var å forstå hvorfor fisk hentet på norske fiskekvoter forsvinner ut av landet, også kalt råstofflekasje, og hvilke grep som må tas for å sikre verdiskaping, arbeidsplasser og en livskraftig fiskemel- og fiskefôrindustri i Norge.
– Vi gir fra oss fisk uten å få noe tilbake
TripleNine Vedde utenfor Ålesund er en av bare seks gjenværende fiskemel- og fiskeoljefabrikker i Norge. Hit kom Styrkedelegasjonen for å møte daglig leder Ola Kåre Dybvik, som ikke legger skjul på hva som truer bransjen.
– Det er spesielt fisken kolmule det handler om. Island henter ut rundt 50.000 tonn kolmule i året på norske kvoter. Vi kan ikke konkurrere mot deres systemer. Resultatet er at fisken forsvinner ut av landet, og ingenting kommer tilbake, forteller han.
For 50 år siden fantes det rundt 80 fiskemelfabrikker i Norge. I 1999 var antallet nede i 12. I dag står det igjen bare 6.
– Vi snakker om norske ressurser som burde vært foredlet her hjemme. Det skaper arbeidsplasser og sikrer råstoff til fôrindustrien. Vi trenger fisken som er fisket på norske kvoter, sier Dybvik.
– Norsk fisk skal brukes til å sikre bosetting og aktivitet langs kysten
Hovedtillitsvalgt Arne Myklebust i Pelagia understreker hva som er problemet.
– Dette er fisk som tilhører det norske folket. Når den blir eksportert ut, oppfyller man ikke intensjonene i deltakerloven eller regelverket som sier at norsk fisk skal brukes til å sikre bosetting og aktivitet langs kysten.
Han peker også på konkurranseforskjellene mellom Norge og Island.
– Islendingene leverer til sine fabrikker til fast pris. Det gir dem større marginer enn oss. Derfor kan de by opp fisk på norske kvoter på en måte som gjør oss lite konkurransedyktige. Det er kjernen i problemet.
Ifølge Myklebust må Norge være tydeligere.
– Løsningen ligger i å understreke hvor viktig dette råstoffet er for å beholde norske arbeidsplasser. Så må vi håndheve vårt eget regelverk bedre.
Derfor måtte Styrke komme hit
Ommund Stokka mener besøket var avgjørende for å forstå situasjonen fullt ut.
– Råstofflekkasjen slår direkte inn i denne delen av industrien. Når fisk som er tildelt Norge på våre kvoter forsvinner ut, mister vi grunnlaget for å produsere fôr til norsk oppdrett. Det rammer både arbeidsplasser og verdikjeden, sier han.
Han understreker at fiskerne henter opp landets felles naturressurser på vegne av nasjonen.
– Da må også verdiene komme Norge til gode, konstaterer han.
Nestlederen mener det nå er på tide at politikk, forvaltning og salgslag ser på helheten.
– Formålet med deltakerloven er ikke bare å sikre at vi forvalter ressursene riktig, men også, som det står i loven, «å øke lønnsomheten og verdiskapingen i næringen og gjennom dette trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene, og å legge til rette for at høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode».
Stokka kaller dette «lys i husan»-paragrafen i norsk fiskeripolitikk.
– Vi ber ikke om å kopiere proteksjonistiske modeller. Når Island, Færøyene og Storbritannia krever landingspåbud på sine kvoter, mens Norge lar fisken flyte ut uten retur, må vi spørre oss om praktiseringen av regelverket virkelig fungerer. Vi er for fri konkurranse, men da må konkurransen skje på rettferdige vilkår.
Han forklarer at når Island, Færøyene og Storbritannia har landingspåbud, betyr det at fisken som tas på deres egne kvoter, uansett om fisket skjer i egne farvann eller internasjonalt farvann, må leveres til fabrikker i eget land. Da beholder de verdiskapingen, arbeidsplassene og industrien.
I Norge er dette en industri som har ledet an i omstillingen, også i det grønne skiftet. TripleNine Vedde fyller nå hundre år, men innovasjonen har ikke stoppet av den grunn. Siden 2007 har fabrikken redusert CO₂-utslippene med 52 prosent og energiforbruket med 33 prosent, samtidig som produksjonen har vært stabil.
Leknes: Norge må stille tydeligere krav
Hovedtillitsvalgt Petter Leknes fra BioMar peker på at råstofflekkasjen truer hele verdikjeden.
– Fisken skal ha mat, og vi produserer den. Da må vi ha råstoffet. Hvis lekkasjen fortsetter, kan vi i praksis ende opp bakerst i køen i vårt eget marked, sier han.
Leknes forteller at på årets samarbeidskomitésamling for kjemiske bransjer fikk de høre fra en besøkende statssekretær at det kan komme krav om at 25 prosent av råstoffet til norsk fôrproduksjon skal være norsk.
– Per i dag er det ikke tilgjengelig for oss. Råstoffet forsvinner ut av landet.
Han mener Norge må stille tydelige krav til Island for å sikre gjensidighet.
– Dette handler om handelsavtaler og rettferdige rammevilkår. Island deler ingenting tilbake, og det er et problem for norsk industri.
Saken fortsetter
Bedriftsbesøket på TripleNine Vedde er del av et større arbeid Forbundet Styrke har satt i gang for å forstå og belyse råstofflekkasjen. Tidligere har forbundet besøkt BioMar og møtt fiskeriministeren.
– Vi er her for å løfte de bekymringene vi hører langs hele kysten. Nå må vi sammen finne løsninger som sikrer norsk verdiskaping, norsk industri og norske arbeidsplasser, understreker Stokka.
Bildegalleri fra besøket:
